Draumkvädet

Wigdis Andresen

 

Jungiansk analytiker, privat praktik i Oslo

Utbildad i Schweiz vid Reseach and Training Centre in Depth Psychology according to C.G.Jung and Marie-Louise von Franz (2009).

Fil kand med historia som huvudämne, samt franska og nordiska språk (1973)

Har arbetat som lektor i gymnasium i 13 år, därefter som byråkrat i statlig verksamhet, inklusive två departement

 

 

DUALISMEN I TILVÆRELSEN

Wigdis Andresen, Oslo

 

En ung manns besøk i den andre verden.

En jungiansk psykologisk forståelse av balladen fra middelalderen.

 

Bakgrunn:

Sannsynligvis stammer Draumkvedet fra den katolske middelalderen i Norge. Kvedet er både en ballade og et visjonært dikt, og ble nedskrevet i 1840 årene. Det finnes mange versjoner, både av tekst og musikk. Den versjonen jeg har valgt er på 30 strofer og ble sannsynligvis sunget av Maren Ramskeid og nedtegnet av Landstad. Det at balladen ble nedtegnet omtrent samtidig med at folkeeventyrene ble samlet inn, må forstås i en nasjonal sammenheng. Nasjonalromantikken dominerer, og det er ikke langt tilbake til 1814 da Danmark måtte overgi Norge til Sverige. Er resultat av oppgjøret etter en europeisk stormaktskrig, der Danmark og Sverige sto på hver sin side. I Norge ble de forutgående 400 årene underlagt Danmark, husket av mange som ”400 års- natten”. Mange ønsket en nasjonal uavhengighet. Folkeeventyrene og folkevisene/balladene, spilte en viktig rolle for nasjonsbyggingen på 1800 tallet. Det var blant annet forutsetningen for at den politiske ledelsen i Norge klarte å løsrive landet fra Sverige i 1905 uten krigshandlinger.

En venstreorientert dagsavis i Norge (Klassekampen) har i de siste åra publisert innlegg om Draumkvedet. Det viser at balladen fremdeles berører dagens mennesker. Jeg vil hevde at det er slik, fordi balladen har et arketypisk dvs. allmennmenneskelig budskap.

Jeg nærmer meg diktet ut i fra en jungiansk -psykologisk tilnærming. Det første som er i øyenfallende, er de mange motsetningene. Alle mennesker vil i løpet av livet måtte håndtere ytre og indre motsetninger, uansett tid og kultur. Derfor vil jeg kalle diktet arketypisk. I det følgende vil jeg derfor legge vekt på arketypiske bilder i diktet, belyse dem symbolsk via assosiasjoner som kan vise et utvidet forståelsesbilde og til slutt vise hva de kan bety psykologisk. Jeg vil sitere fra verselinjer/ eller enkelte ord. Før jeg går løs på teksten vil jeg kort fortelle hva diktet handler om.

 

Kortfattet sammendrag av balladen:

Unggutten Olaf Åkneson legger seg for å sove på julekvelden, og han våkner først på trettende dagen. Da drar han rett til kirka for å fortelle presten og kirkelyden hva han har opplevd og sett i den drømmen han vil fortelle om. Han beretter om sine tøffe erfaringer når han forserer brua til dødsriket. Der ser han jomfru Maria, noen syndige og angrende sjeler, djevelen, St. Mikael og Jesus Kristus. Til slutt er det St. Mikael som veier alle de sjelene til Jesus Kristus.

De seks første strofene og de to siste, (29 og 30), må sees som en ramme rundt diktet. De utgjør tallet åtte, som i en jungiansk forståelse symboliserer en differensiert helhet. (hela texten finns i slutet av artikeln).

 

Generelt om balladen.

Hovedpersonen er unggutten Olaf. Far og mor vil alt vel for Olaf fra han kunne tale og fra han var født. I begge de to første strofene sammenliknes han med en seljebusk eller seljekvist.

Hva vet vi om selja? Vi finner den ofte ved fuktig mark nær bekkefar og myrer. Som ungt tre om våren, er stammen og greiner gjerne fleksible. Selja brukes da blant annet til å lage fløyter. Mange barn har spikket en slik enkel fløyte og har erfart at sevja har en søt smak når barken er flerret av. En ung busk er ikke vanskelig å rive opp av jorda. I det hele tatt har den unge selja ikke en hard kvalitet.

Olaf blir da også presentert som et ungt, uferdig menneske. Han er elsket av sine foreldre fra fødselen av, og må ha vært god til å formulere seg. Kanskje har han kvaliteter som fleksibilitet og en viss sødme. I tillegg antydes det at han kan ha et nært forhold til det ubevisste, både det personlige og det kollektive.

Dette er en påstand, men jeg vil begrunne det med at selja gjerne vokser i fuktige omgivelser, og fordi han la seg til å sove julaftenskvelden og fikk «en sterk søvn.» Det siste kan forstås som at han fikk en ekstatisk søvn Søvnen synes å være svært dyp, for Olaf trår over til den andre verden.

Psykologisk forstått fikk han et innsyn i det kollektive ubevisste.

Både i folketrua og i kristen tru er denne tida på året forbundet med fare. I den norske folketrua trodde mange at det var farlige skapninger ute som kunne gjøre skade på folk og fe. Dagen var kort og natta var lang. I den kristne fortellingen ble Jesus ble født, og det var trusler mot nyfødte guttebarn i Romerriket. Med andre ord; Olaf faller i dyp søvn på et tidspunkt av året da mørket dominerer.

Psykologisk forstått kan enkelte bli påvirket av mørke krefter fra det ubevisste, spesielt i den mørke tida av året. Samtidig representerer denne tida også noe nytt. Det at Jesus-barnet fødes, er uttrykk for det. Det nye året har lengre dager med sol og lys. Psykologisk forstått betyr det at vi kan øke vår bevissthet, vi belyser det som er mørkt og som vi ikke forstår. Når noe nytt blir bevisst, er det motkrefter som vil kunne skade den nye og økte bevisstheten. Det kan være indre sider av personligheten og andre personer rundt oss som vil bagatellisere det nye. Da kan vi bli forledet til å slippe den nye innsikten.

 

 

Strofene 4,5,6 og 29.

I disse fire strofene får vi vite at Olaf våknet på 13 dagen, dvs. 6 januar. Trettendedagen når de tre hellige konger fram til krybben med Jesus-barnet i; en viktig og ny begivenhet. Det antydes derfor at det er noe nytt Olaf skal formidle fra sin visjonære reise. I diktet saler han den raske hesten sin og drar til kirken ved midnatt. Han sier: «i dag vil æg te kyrkjune fortelle vil æg draumo mi» og bruker jeg formen. Han står i kirkedøra og henvender seg til presten i du- form og han sier at presten skal gå til alteret og «læg ut texten din».

Prästen tar emot Olaf

Her er et bilde av en endret ungdom. Nå er han en målbevisst ung mann som vil ytre seg. Han vil fortelle noe viktig til kirkelyden fra kirkedøra i kontrast til presten som skal lese av tekster ved alteret. «Jeg» vil at kirkelyden skal snu seg fra presten til «meg» fordi «jeg» har noe å fortelle, noe viktigere enn det skrevne ordet som presten forkynner.

Det antydes en konflikt mellom den kirkelige autoriteten og den unge mannen med ny kunnskap. Nå returnerer Olaf fra sin reise i det ubevisste og kan overbringe sine erfaringer til kirkelyden. Dette bildet uttrykker en motsetning mellom det gamle og det nye, slik folkeeventyr verden over viser. Ofte er det noe gammelt som har mistet sin betydning eller er tømt for innhold, gjerne personifisert som den gamle kongen eller den gamle dronningen. Fornyelsen er det prinsen eller prinsessen, eller i Norge kan det også være Askeladden eller en annen foraktet og ubetydelig person som representerer. Det kan være feminine eller maskuline verdier i det kollektive bevisste som trenger fornyelse. I dette diktet representerer Olaf det nye, og det gamle er representert ved presten. Olaf framstår med en annen forståelse av noe viktig i kristendommen.

 

Strofene 7 til og med 28.

I disse strofene forteller Olaf i detalj om hva han har opplevd og sett på den andre siden. I 21 strofer utlegges historien, dvs. 3x7, som jungianere forstår som et bilde på en differensiert utvikling. Tallet tre innebærer generelt noe nytt, for eksempel når en kvinne og en mann møtes. Hvis disse motsetningene forenes, frembringes noe nytt; barnet for eksempel. Eller vi kan forstå det som en sterk maskulin treenighet som i den kristne trua med Gud/Jesus/Den hellige ånd eller som en sterk feminin treenighet representert ved de tre nornene Urd, Verdande og Skuld i norrøn mytologi. Tallet tre er viktig i denne balladen. Tallet 7 forstås gjerne som et symbol på en sirkulær utvikling, for eksempel i den gjentakende ukas sju dager.

Hva er det Olaf erfarer? Jeg vil studere dette etappevis.

 

Første etappe i vandringen. Strofene 7 og 8.

Disse to strofene viser lidelsens vei. Olaf drar ut og farer over en «ring av torner», mens det er en «vei med torner» som han må gå på. I begge strofene blir skarlagenskappa til Olaf revet opp; samtidig som både fingerneglene og neglene på tærne blir revet av. Olaf erfarer den smertefulle veien.

Tornene er en henvisning til tornekransen som Jesus bar på sin vei til korsfestelsen. I diktet bærer ikke Olaf kransen, men «ring av torner» gir assosiasjoner til Jesus. Bildet innebærer en motsetning. En krans er vanligvis laget av ville eller dyrkede blomster, og blir ofte båret av kvinner ved midtsommernatts feiring i Norden, den lyseste natta i året. I Jesus tilfelle var kransen en måte å håne ham på, i tillegg til at det var fysisk smertefullt å bære den. Kransen er formet som en ring. Ringen er et uttrykk for helhet og gir oss assosiasjoner til en emosjonell forbindelse mellom to parter. Jeg kommer tilbake til ringen som bilde seinere.

Olaf bærer dyre klær, en kappe av skarlagen blir nevnt. En skarlagenskappe ble vanligvis båret av de kongelige og signaliserte høy byrd og stor velstand.

Psykologisk kan vi si at en slik kappe kan uttrykke svært høyverdige holdninger. En kappe benytter vi også som beskyttelse. Jomfru Maria ble i middelalderen i norsk og europeisk kristen tru ofte forbundet med en blå kappe, som mennesker kunne søke beskyttelse under. Et slikt bilde av den hellige Maria dukker også opp i drømmer i vår tid, og indikerer en trøstende moderlig havn for menneskene. Mariabildet kommer jeg tilbake til.

I tidlig middelalder var ikke den norrøne guden Odin glemt. Et av hans kjennetegn er en kappe. Han var enøyd, vis og skremmende, kjent for sine utallige navn og sider, både positive og negative. Maria og Odin representerer to motsetninger, og opptrer i drømmer i vår tid. Derfor er det viktig å ha kunnskap om hva begge kan representere.

Olaf opplever både at den staselige kappa blir revet i stykker, og at neglene både på både hender og føtter blir revet av. Det siste er en kjent torturmetode. I tillegg uttrykker neglene en forbindelse til dyr.

Psykologisk forstått vises det indirekte til instinkter. Jeg tenker at Olaf skal møte den andre sida med ydmykhet og underkastelse. Dette blir understreket av at Olaf går på en smertens vei, både fysisk og psykisk. Det er interessant at omkvedet etter strofene 7 og 9 lyder: «For månen skjine å vægjene fadde så vie», oversatt til moderne norsk: for månen skinner på vide veier. Foran ham ligger vide veier i måneskinnet om natta. Månelyset er svakere og mer utydelig enn sollyset, så han ser ikke helt tydelig hva som ligger foran ham av andre pinefulle utfordringer. Uansett må Olaf møte dem strippet for ytre staffasje og som et ydmykt menneske og uten dyriske attributter. Jeg forstår denne situasjonen slik at når mennesket opplever ytre og indre vanskeligheter, så oppfordres det til å søke innover, bli mer introvert og revurdere egne handlinger og holdninger. Der er en lang prosess der gammelt tankegods forlates, og nye utforskes.

 

Andre etappe i vandringen. Strofene 9,10 og 11.

I de tre strofene er Olaf på vei over Gjallarbrui, en kjent bru fra norrøn forestillingsverden. Denne brua går over elva Gjoll og skiller levende fra døde. Den samme forestillingen er kjent i mange kulturer, blant annet i gammel iransk religion, der de fortapte faller ned, mens de rettferdige vandrer trygt over på den andre siden. «Broen som grensemerke er et motiv som er kjent også fra jødisk og senere kristen apokalyptikk, derfra ble det tatt opp i middelalderens visjonsdiktning».

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjallabrui

Denne forstillingen er arketypisk og viser seg også i drømmer. Et eksempel er følgende siste sekvens av en lengre drøm: En middelaldrende norsk kvinne drømte at faren ble kremert. Hennes to brødre var sammen med henne. Den eldste broren skulle gå over en høy og lang bro, men falt ned i dypet, der det var flammer og røyk. Den yngste broren og kvinnen blir værende på denne siden av broen, begge forferdet over hva som skjedde med den eldste broren. I drømmen var det tydelig at den eldste broren falt ned i noe som lignet den kristne forestillingen om helvete.

Så tilbake til strofe 9 i Draumkvedet. Nå biter bikkjene, ormene stikker og stutene stanger. Dette er tre uhyrer fra norrøn mytologi: Bikkja Garm med blodig bringe er kjent fra Edda- diktningen, der han glefser mot de døde på brua. Hvis vi ser på hunden generelt, så representerer den også en trofast venn for menneskene. Igjen et motsetningsfylt bilde.

I Edda-diktningen finnes to kjente ormer/drager: Midgardsormen og dragen Nidhogg. Midgardsormen er en farlig jotun som også holder verden sammen som en ourobouros; et bilde på dragen/ormen som biter seg sjøl i halen. Dette er et kjent arketypisk bilde, som også alkemistene var opptatt av.

Psykologisk er dette et uttrykk for det arbeidet mennesker generelt og spesielt i en jungiansk analyse gjør, dvs. et arbeid i sirkel, en slags indre lukket prosess, slik den kjente jungianske analytikeren Von Franz forklarer bildet.

Fra Voluspå, et apokalyptisk dikt fra Den eldre Edda, opptrer draken Nidhogg. Den blir kalt den «dystre, glinsende fra Nefjellene, som flyr med lik i fjærne, flyr over vollene», sitert fra siste strofe av Voluspå, i det den nye verden oppstår etter Ragnarok. Den nye verden synes å være fruktbar og god i strofene foran, men dette bildet skal minne oss om at både dødelighet og det onde hører til der også.

Psykologisk forstått; vi vises tålmodighetens vei når ytre og indre konflikter kommer i nye versjoner. Spiralen er et godt bilde på det. Enda vanskeligere er det å akseptere at det onde og vanskelige er en del av det å være menneske. Ingen liten utfordring!

Olaf ser to ormer som hogger hverandre i kjeften. I diktet er dette forklart med at de var søskenbarn som hadde vært gift. Giftermål i nær familie var forbudt i middelalderens kristenrett. Her er de blitt til to ormer i kamp. Ormen eller slangen er også kjent fra den kristne fortellingen om paradiset og Eva og Adam. Slangen er listig og lurer Eva til å smake på treets epler, noe som får fatale følger. Motsetningen er at Adam og Eva blir bevisste når de ble forvist fra paradiset og må møte virkelighetens verden. Slangen er også et bilde på noe helende. Fra den greske mytologien har Asklepios, gud for medisin og helbredelse, en slange som kveiler seg rundt staven hans. Dette bildet er derfor også motsetningsfullt.

I Draumkvedet hogger ormene hverandre i kjeften. Vi rammer hverandre med munnen i vår kommunikasjon, men kysser hverandre også. Igjen et motsetningsfullt bilde. Psykologisk kan dette bildet forstås slik at to som er både for like og for ulike, kan komme til å skade hverandre. Egne skyggesider kan være både elsket, hatet og projiserte.

Stutene stanger, sies det i Draumkvedet. Stuten opptrer også i norske eventyr; gjerne framstilt som en mann i dyreham. Hornene er viktige. De brukes til å stange, rive i stykker troll og annet.

Psykologisk uttrykker hornene en maskulin kraft, dvs. både en positiv, målrettet styrke og en aggressiv ødeleggende kraft. Når en stut viser seg fram i en drøm, representerer den også et temmet dyr, i motsetning til ville dyr. Mange motsetninger.

De tre uhyrene i diktet er forbundet med den vanskelige overgangen til dødsriket, og er her beskrevet negativt. Sannsynlig markerer broen en prøvelse. Dette var en kjent forestilling i katolsk middelalder; nemlig skjærsilden. Som de fleste mennesker erfarer, er prøvelser en del av livet. Når noe er delvis bevisst, kan det vises som en død person i drømmer.

I diktet går nå Olaf over Gjallarbrua.

Først går han i tung søkkemyr. Det er en myr uten grunn, og Olaf har fått kjenne gravjord i munnen. Den markerer den endelige grensa til de dødes verden.

Generelt er myrer farlige fordi mennesker og dyr kan sette seg fast og bli dratt ned. Myra er sammensatt av gamle sammensatte jordlag og vann. Godt preserverte funn av mennesker blant annet fra eldre tider, kommer til syne nå og da.

Hva kan myr og søkkemyr bety psykologisk? En vanlig myr er et uttrykk for vanskeligheter vi møter underveis i livet, der vi blir holdt fast lengre enn vi ønsker. Vi opplever å sitte fast i en situasjon for eksempel, og målet er å komme seg løs. Det kan ta tid. Mange er ikke tålmodige nok, og situasjonen blir verre ved at vi ikke lar problemstillingen modnes og bli forstått. Vi kan vikle oss inn i urealistiske ideer, eller handle ureflektert.

En søkkemyr er noe annet. Det betyr å bli trukket ned i det ubevisste, som igjen betyr å miste sin bevissthet. Det kan forstås som ulike psykotiske tilstander. Dette kan i beste fall bli oppfattet som en form for straff eller renselse, alt etter hvordan den enkelte sjøl opplever og forstår hendelsen.

 

Strofene 12 til og med 16

I Draumkvedet kommer budskapet til de levende om hva som skal til for å unngå disse prøvelsene. I disse fem strofene settes flere motsetninger opp mot hverandre. Hver strofe innledes med: «Å sæl æ den i føesheimen», så følger noe godt som den fattige får av de sæle i jorderiket. Følgende er opplisting av gode gaver: Sko, rug, korn, brød og til slutt klær. Når den kristne gir disse gavene til de fattige, så slipper han å gå barføtt på en slette full av pigger, eller bli svimmel på den høye Gjallarbrua eller være redd for kvasse stute-horn, hevdes det i diktet. Den kristne slipper også å være redd for å lide nød, og som det sies i strofe 16; han trenger ikke være redd for spott eller hån.

Hva betød dette i middelalderens Norge? Det var mange fattige, Norge var ingen velferdsstat. Men et menneske kan være fattig på flere måter, og det er naturlig å se på den symbolske betydningen av ordene.

Sko kan symbolsk bety å mene noe, å ha et standpunkt. Psykologisk har forskjellige skotyper ulike valører. I drømmer speiles den enkeltes holdninger når sko er fokusert.

Rug, korn og brød er koblet til grunnleggende næring som vokser opp av moder jord.

Psykologisk uttrykker rug, korn og brød feminine holdninger. Brød er et sluttprodukt av ulike bearbeidede kornslag. En blanding av smør, krydder, mel og vann, som så er hevet og stekt. Altså et skikkelig bearbeidet produkt. Budskapet kan forstås slik at mennesker som har bearbeidet egne holdninger og handlinger, vil komme langt i sin egen prosess. De kan kalles sæle, sies det i balladen.

Klær er en nødvendig beskyttelse, både på det ytre og indre plan. Klær kan også vise hvilken sosial klasse vi tilhører, eller vi later som vi tilhører. Er det underklær eller ytre -klær? Ethvert plagg må forstås symbolsk, og vurderes ut ifra den enkeltes situasjon. Jungianere kaller det persona: en maske vi bærer, som kan være både negativ og positiv.

Budskapet i Draumkvedet er at hvis folk i den levende verden gir de fattige disse verdsatte godene, kalles de for sæle dvs. de er lykkelige. Disse sæle menneskenes situasjon blir satt i kontrast til den straffen den døde vil oppleve på veien over til dødsriket. I diktet nevnes spott og hån spesielt. Var det den rådende oppfatning at den døde kan bli møtt med spott og hån også på den andre siden, slik erfaringene måtte vært i tilværelsen som levende? Det å fravike kollektive bevisste holdninger, eller stille spørsmålstegn ved dem, var og er fortsatt ikke lett for noen, verken i middelalderen eller seinere.

Jeg stiller spørsmål om diktet uttrykker tro på guddommelig rettferdighet i livet på jorda så vel som ved dommedag? Var oppfatningen slik at er du et godt menneske, går det deg vel i jorderiket og i det hinsidige? Det er mange grunner til å sette spørsmålstegn ved en slik oppfatning, og hva vil balladen vise oss?

 

Tredje etappe i vandringen. Strofene 17, 18,19 og 20

Olaf er kommet inn i dødsriket i disse fire strofene. Han drar på vinterveien, og der er det blåis. Blåis er en form for tjukk is. Det tar tid før den blir til. Hva betyr dette symbolsk? Blåis, hvis det forekommer i drømmer, kan uttrykke «frosne følelser». Det kan ta lang tid å samle på slike negative følelser. Til slutt kan individet bli overmannet av disse frosne følelsene, og hindret i sin livsutfoldelse. I jungiansk terminologi vil det bety at et kompleks har overtatt styringen. Å få «smeltet» det, dvs. å forstå og integrere en ny innsikt, er svært krevende. Noen klarer det, andre ikke.

Men så får Olaf en innsikt fra Gud. På hans høyre hånd ser han «ne te paradis» der det lyser vidt omkring.

Psykologisk representerer høyre side det bevisste, og nå ser Olaf ned til paradis. Det å se ned, kan bety betyr at han er kommet «for høyt», så paradis er nede og ikke oppe. Nå er han nærmere jorda dvs. materien, som uttrykker det feminine: «Moder jord». Olaf ser altså ned til paradis og «det kunne ikke hendt ham noe bedre», for der møter han Jomfru Maria. Han kaller henne «gudmo mi», som er forklart som Guds mor og gullmor. Hvordan forstå dette? Er han for høyt oppe i ideenes verden, eller er han ikke ydmyk nok. Er han blitt oppblåst? Han får en innskytelse om å se ned. «I skitten finnes det verdifulle» er et uttrykk jungianske analytikere er fortrolige med. Der nede ser Olaf først paradis, så ser han jomfru Maria. Med andre ord kan vi si at han er blitt bevisst at det verdifulle er knyttet til den feminine jorda. Der møter han også en meget høyverdig feminin hjelper, Jomfru Maria.

I folketrua var Jomfru Maria svært viktig. I tidlig norsk middelalder ble hun en sterk leder, plassert på en trone, og et symbol for kirka, «en beholder for både Gud og mennesker». Hun utviklet seg etter hvert som et bilde på «den gode mor». Først på 1950 tallet ble hun offisielt innlemmet som den fjerde figuren i tillegg til den hellige treenighet, Gud, Jesus og Den hellige ånd i den katolske kirken. Tre maskuline pluss en feminin figur utgjør tallet fire, en helhet. Etter hvert ble Maria skikkelsen strippet for seksualitet og onde aspekter. Derfor ble hun ensidig og ikke en hel femininitet, men en åndelig, kjærlig og god femininitet. I diktet bærer hun rødt gull på hendene. Det røde gullet var for det endelige målet for alkemistenes arbeid, slik jeg har omtalt før. Gullet representerer den høyeste verdien av all menneskelig utvikling, og det er derfor jomfru Maria representerer den høyeste feminine kvaliteten. Hun bærer også en rød gullring, som forbinder henne med menneskene. Olaf kaller henne for «gudmor mi», en tydelig markering av hellighet og det moderlige. Som «gullmor» har hun nådd det aller høyeste kvalitet av femininitet.

Hun gir Olaf en gullring. Med det antydes at Olaf er i stand til å forene motsetninger. Nærmer Olaf seg den siste etappen der foreninger av motsetninger skjer? Et viktig mål i en jungiansk psykologisk forståelse.

I strofe 20 ber jomfru Maria Olaf om å reise til «Broksvalin», som forstås som skyenes sal. Det er forklart å være tåkedotter som trekker seg opp langs fjellsida. Dette gir et bilde på en luftig bygning med åpne svalganger. Der skal dommen stå. Refrenget er fortsatt: «Månen skinner på de vide veiene».

Psykologisk forstått; Nå har Olaf gjennomgått en forvandling etter innsikten han har fått i møtet med jomfru Maria. Han er moden for nye utfordringer, og til slutt kan han møte det helligste. I Draumkvedet er det i lufta, i det åndelige.

 

Fjerde etappe i vandringen. Strofene 21 til og med 28

Disse åtte strofene beskriver Olafs vandring til himmelriket. Først møter Olaf en mann som går til knes i jorda. Frakken til denne mannen er blodig, og han bærer et barn under armen sin. Olaf møter en mann til. Denne mannen bærer en frakk av bly. Den siste skikkelsen har vært gjerrig mot andre mennesker i vanskelige tider. Begge disse mennene som Olaf møter, representerer mennesker som straffes fordi de har syndet i livet. Den første har drept barnet sitt og tynges av det til knes i jorda, dvs. i det feminine. Den andre er presset inn i en blykappe; en meget tung bør å bære for å ha vært gjerrig når andre har hatt det vanskelig.

Hvordan forstå disse bildene psykologisk? Det døde barnet kan være et bilde på en urealisert mulighet. Gjennom livet blir individene presentert for nye muligheter. Det å la muligheter til nyorientering ligge brakk, er ikke positivt. Da blir vi tvunget til knes i moder jord, en tung vei. En positiv femininitet i jungiansk forstand er uttrykt i ordet eros. Eros betyr kjærlighet i alle sine aspekter. I moder jord kan kjærlighet spire og vokse. Derfor kan det skje at vi blir tvunget til å la det positive vokse og gro slik plantene gjør.

Noe er «blytungt» sier vi og vet hva det betyr. Alkemistene var også opptatt av bly, og mente det var uttrykk for en depressiv tilstand. I det bildet ligger også begynnelsen på enkeltmenneske reise for å bli et bedre og mer innsiktsfullt menneske.

Det tunge i denne etappen viser til straffene ved ikke å bruke egne evner, eller ikke å være gavmild. Det vil si å leve strengt og innsnevret i motsetning til å leve med toleranse og kjærlighet. I diktet er disse to «arme syndere» nå på veien til Broksvalin, der dommen skal stå.

En ferd fra nord kommer ridende og er ledet av «Grutte Gråskjegg», et bilde på djevelen. Grutte betyr å fnyse, og djevelen rir på en svart hest. Et skremmende syn. Så kommer motsetningen, en ferd fra sør. Først rir St. Mikael, kalt sjele-Mikael, dernest Jesus Kristus. St. Mikael bærer luren under armen. Deretter blåser han i den for at alle syndesjelene skal høre det og til sist stå framfor den endelige dommen. Alle syndesjelene skjelver som aspeløv i vinden, og de gråter for syndene sine.

 

I norrøn mytologi er nord ofte forbundet med kulde og død i motsetning til sør som er forbundet med varme og vokster. Hesten var dyret for storfolka, både i norrøn og i kristen tid. Odin blant annet er kjent for sin åttefotede hest Sleipnir, som også ble kalt Helhesten fordi den kjenner veien i dødsriker. (Steinsland, Norrøn religion s.181.) Men her er det fanden som kommer fra nord, og han rir en svart hest. Svart representerer død. Kontrasten kommer fra det varme og opplyste sør, nemlig St. Mikael og Jesus. Mange av de gamle norrøne gudene ble omskapt og har delvis har fått attributter fra djevelen og den nye «Hvitekrist», etter at Norge ble kristnet. Disse omskapte figurene finnes i mange eventyr.

Både det gode og det onde rir på hester, som representerer et sterkt, men temmet instinkt. Hesten er et flokkdyr, og oppfattes å ha en innsikt i hva som ligger foran seg av farer. Dyret er som stuten temmet av menneskene, men hesten kan plutselig være noe farlig og sette av sted i vill fart. Samtidig er det ulike hestetyper, noen er kjent for sin godmodighet og er gode arbeids - og trekkdyr (Den norske fjordhesten for eksempel), mens andre er mer nervøse. Hester i ulike former er kjente dyr i drømmer, og må forstås i sin sammenheng.

I Draumkvedet sies det at alle syndesjelene gråter for syndene sine. Et tydelig tegn på anger og innsikt. Er det slik at de nå har forenet sine motsetninger og er klare for å bli veiet?

Å bli veiet kjenner vi også fra egyptisk mytologi. I balladen kulmineres det hele ved at St. Mikael i strofe 28 veier alle syndesjelene bort til Jesus Kristus. Dette står i kontrast til den offisielle kristendommen, selv om vi forstår at også helvete eksisterer. Det er frelsen som vises fram i Draumkvedet. Det kan synes som om motsetningene den enkelte har opplevd i livet nå er forenet, og at alle syndesjelene er helet på veien til Jesus i dødsriket.

Psykologisk oppsummering:

De fleste mennesker opplever strevsomme perioder i livet. Det er mange faktorer som kan gi depressive tilstander. Gode materielle kår synes ikke å spille en varig rolle for enkeltmenneskets opplevelse av den mørke siden i livet. Det er en lengsel etter noe mer, det å tro på noe som er mer enn selve livet.

I drømmene møter vi mennesker i samfunn og i natur. Mennesker i ulike faser av livet og personligheter, levende og døde og ikke minst alle typer kjente og ukjente dyr, kommer på besøk i drømmeverden. Det kan forstås som at noen sider ikke er forstått og akseptert. Det kan i perioder utgjøre et tungt livsarbeid, som er vanskelig å holde ut og forsone seg med.

Det å strevsomt å slutte med å projisere egne feil og mangler, og for den saks skyld egne gode sider på andre mennesker, systemer, religioner, nasjoner mm. Dette kaller jungianere individuasjonsprosessen. Det handler om å bli bevisst egne skyggesider, å bli bevisst og integrere ubevisste kvinnelige og mannlige sider, positive og negative. Det er til tider en smertefull vei å akseptere at alt dette er en del av helheten, av det å være menneske.

Jungianere sier at dette innebærer å bli mer seg sjøl, og stå i det konfliktfylte livet og gå videre med nye holdninger og handlinger. Hvis vi er så heldige at vi klarer å forene indre motsetninger, dvs. forstå og akseptere disse motsetningen, da er vi klare for den siste fasen av individuasjonsprosessen. Da nærmer vi oss døden. Noen møter døden med en ro og en aksept av eget levd liv. Andre er skuffede, bitre og redde.

I Draumkvedet møter vi den unge, lett formbare mannen som er blitt fastere og mer erfaren. I møte med presten i kirka, dvs. offisielle, kollektive kristne oppfatninger, bringer han noe nytt og trøstende fra den andre sida.

Det er interessant at hovedpersoner er kalt Olaf, navnet som Olaf den hellige bærer. Den sistnevnte ble drept i et blodig oppgjør mellom de som holdt fast ved den norrøne trua og de som støttet Olaf og hans kamp for å vinne folk til kristendommen. Ved sin død befestet Olaf den hellige kristendommen som enereligion i Norge. Deretter ble riket samlet under en konge som sto nær den europeiske katolisismen. Sekulær og religiøs makt ble etter hvert samlet, og det gjorde slutt på borgerkrigene. Den norrøne forestillingsverden ble hardt forfulgt. Det vises i lover og dommer. Men kristendommen hadde en norrøn skyggeside, som manifesterte seg i eventyr, folkeviser/ballader og folketro.

Denne balladen viser en rekke motsetningene som følger det å være menneske til alle tider. Den viser hvordan menneskene håpet at livet og døden kanskje kunne forstås. Balladen har blitt sunget og danset gjennom mange generasjoner, og den følger oss fortsatt. Draumkvedet ble sunget og danset 13 dags jul 2017 i Norge. Det betyr jo at den fortsatt treffer en nerve hos menneskene i dag. Nettopp fordi den har et arketypisk budskap.

 

 

 

 

Kilder:

•Ådel G.Blom: Ballader og legender fra norsk middelalder, Universitetsforlaget 1971

•Gro Steinsland: Mytene som skapte Norge. Pax Forlag, Oslo 2012

•Gro Steinsland; Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag A/S, Oslo 2005

•Gro Steinsland, Preben Meulengracht Sørensen: Voluspå, Pax Forlag 1999

•Marie-Louise von Franz; Alchemy, An Introduction to the Symbolism and the Psychology. Inner City Books 1980.

•Klassekampen: 22.12.2017

 

 

Draumkvæi

 

Oppskrift fra 1840-årene av M. B. Landstad etter Maren Ramskeid fra Kviteseid i Telemark.

l. Olaf han va i voxtern

han va som ein selljuronne

far å mor dei om en væl

ifra en tala konne.

 

2.Olaf han va i voxtern

han va som ein seljuteine

fair å moir dei ont ho væl

frå en kom i denni heimen.

 

3. Han la sæg ne om joleftansqvællen

den stærkan svevnen fæk

han vakna inkje før om trettandagjen

då folkje i kjyrkun gjæk.

- Å dæ va Olaf Åknesonen som sovi hæve så længje -

 

4. Han vakna kje før om trettandagjen

då solli ran i li

idag vil æg te kjyrkjune

fortælje vil æg draumo mi.

- Dæ va ...

 

5. Han vakna kje før om trettandagjen

då sola ran i lii

då salar han ut fljotan folen

å la på dei forgylte milir.

- Dæ va ...

 

6. No stænde du før altraren

å leg ut texten din

så stænde æg i kjyrkjedynni

fortælje vil æg draumen min.

Æg drøimde

 

7. Fyst va æg i uttexti

æg fór ivi dyrering

sonde va mi skarlakenskåpe

å neglan a kvor min fing.

- For månen skjine å vægjene fadde så vie -

 

8. Så va æg i uttexti

æg fér ivi dyretrå

sonde va mi skarlakenskåpe

å neglan a kvor mi tå.

9.A Gjeddarbroi den æ vond

å inkje go å gange

bikkjune bite å ormane sting

å stutæne stænd å stangar.

- for månen skjine etc.

 

10. Der såg æg dei ormane tvei

dei hoggje kvorare i kjæfte

å dæ va syskjenboni i denni heimen

dei mone kvorare ægte.

 

11. Æg hæv gjængje voxmyren

dæ hæv kje stai mæg nokon grund

no hæv æg gjængje Gjeddarbroi

mæ rapa mod i mun.

 

12 Sæl æ dei i føesheimen

den fattike gjæve skor

han tor no inkje bærføtte gange

på kvasse heklemoe.

 

13.Å sæl æ dæn i føesheimen

den fattige gjæve rug

han tar inkje somloug gange

på høge Gjeddar bru.

 

14.Å sæl så æ en i føesheimen

den fattike gjæve kån

han tar inkje ræddas på Gjeddarbroi

fe kvasse stute hon.

 

15. Sæl æ dei i føesheimen

den fattike gjæve brau

han tar inkje ræddas i andre heimen

fe lie noko nau.

 

16. Sæl æ den i føesheimen

den fattike gjæve klæi

han tar inkje ræddas i annen heimen

anten for spot hel hæi.

 

17. Så tok æg på ein vetters ti

der isæne vore blå

men Gud skaut dæ i hugjen min

at æg vendte der ifrå.

 

18. Så tok æg på ei vetters ti

alt på mi høgre hånd

så såg æg ne te paradiis

der lyser ivi vie lånd.

 

 

19. Så såg æg mæg te paradiis

dæ mone mæg inkje bære hænde

der kjænde æg atte gudmo mi

mæ røde gul på hænde.

 

20. Så såg æg atte gudmo mi

dæ mone mæg kje bete gange

reis du dæg te Broksvalin

fe der sko domen stande.

- Månen skjine å vegjine fadde så vie -

 

21. Så mødte æg mannen

å kåpa den va blo

han bar eit barn onde sin arm

i jori han gjæk te knio.

- I Broksvalin dær sko domen stande -

 

22. Så møte æg ein man

kåpa den va af bly

dæ va honoms arme sjæl i denne heimen

va trong i dyre ti.

- I Broksvalin ...

 

23. Der kom færi norate

dæ tottes æg væra værst

fyry rei Grutte Gråskjeggje

han rei på svartan hest.

- I Broksvalin ...

 

24. Så kom den færi sonnate

dæ tottes mæg væra bedst

fyry rei sancte såle-Michael

å næste Jesum Christ.

- I Broksvalin dær sko domen stande -

 

25. Så kom den færi sonnate

ho tosse me væra trå

å fyry rei st. såle Michael

å luren onde armen låg.

- I Broksvalin ..

 

26. Dæ va st. såle Michael

han blæs i luren den lange

å no sko alle synde-sjælene

fram fe domen stande.

 

27. Men då skolv alle synde sjæline

som åspelau for vinde

å kvor den, kvor den sjæl der va

dei gret for syndine sine.

- I Broksvalin ...

 

28. Og det var st. såle Mikkjel

han vog med skålevigt

så vog han alle synde-sjælene

hen til Jesum Krist.

 

29. Så vakna æg den trettende

omtrent ved midnatstid

å Gud bevare en og hver

for at vandre i sådan tid.

- Dæ va Olaf Åkneson som sove hæve så længje

 

30. Så vågner jeg om trettandagjen

af den lange søvne

det er en sjælefristelse

at falde i sådan drømme.

Å dæ va....